Lørdagens program.
SESJON 3. Teori og praksis – Ordstyrer: Morten Stige, Byantikvaren i Oslo
Kl. 9.00-9.30 Kaffe/te og frukt
Kl. 9.30-10.05 Linda L. Veiby, kunsthistoriker, Riksantikvaren
»"Fremføring" som begrepsapparat i kulturminneforvaltningen?«
I kulturminneforvaltningens mal for fredningsbestemmelser står det følgende: Tilbakeføringer til opprinnelig eller tidligere utseende og/eller konstruksjoner kan tillates i særlige tilfelle under forutsetning av at tiltaket kan gjøres på et sikkert, dokumentert grunnlag… Malen ble revidert i 2009, men også før dette har termen ”sikkert dokumentert grunnlag” vært bærende i fredningsvedtak så vel som i dispensasjoner for endringer. Jeg mener det er behov for å vurdere egnetheten av en slik terminologi og hva denne kommuniserer både internt i kulturminneforvaltningen og eksternt. Finnes det noe slikt som et sikkert dokumentert grunnlag?
Venezia charteret understreker at restaureringer ikke skal utføres dersom de ikke bygger på sikker dokumentasjon. ”It must stop at the point where conjecture begins...” (art 9). Samtidig eksisterer erkjennelsen av at et dokumentasjonsarbeid basert på funn, iakttakelser og tolkning av materialet, alltid vil være farget av undersøkeren, og at det i alle slike puslespill er manglende brikker. Når vi på norsk definerer restaurering som hel eller delvis tilbakeføring av et monument eller kunstverk til en tidligere tilstand (ref. Stephan Tschudi-Madsen, Store Norske leksikon), er det en retorikk som tilslører det faktum at helt sikre blir vi aldri. Restaurering vil aldri kunne bringe fortiden tilbake. Er det på tide å inkludere ordet ”fremføring” i kulturminneforvaltningens begrepsapparat?
Kl. 10.05-19.40 Ola H. Fjeldheim, bygningsantikvar, Ullensaker kommune
»Bygningsarkeologi i miljøets tjeneste.«
Ullensaker Herredshus er Jessheims signalbygg. Det ble bygget etter tegninger av Holger Sinding-Larsen, og sto ferdig i 1901. Det ble i Verdens Gang omtalt som ”det flotteste kommunelokalet på landsbygden i Norge”. Årene 1923-25 ble huset bygget om og utvidet, også denne gangen etter tegninger av Sinding-Larsen. I byggeskrivelsene forteller om både nye løsninger og reparasjon av de gamle. Begge byggetrinnene var solid forankret i nasjonalromantikken.
Ullensaker herredshus 1901. Ukendt fotograf.
Opp gjennom årene har huset hatt en variert bruk, med en del mindre endringer og ombygginger. I 2003 ble det tatt i bruk som selskapslokale og ”storstue”, etter en omfattende istandsettingsprosess. Vinteren 2009 var oppmerksomheten omkring husets energibruk blitt stor, og det kom forslag om å skifte ut de originale ytterdørene, samt det som var igjen av opprinnelige vinduer.
Tv. og th. fn. Ullensaker herredshus. Ola H. Fjeldheim foto 2009.
Det ble søkt Riksantikvaren om penger til et prosjekt som skulle undersøke energibruken. Det ble lagt vekt på å gjøre et grundig analysearbeid, for å erstatte tro på hvor problemet var med viten. Infrarød foto avslørte en del svakhetspunkter. I starten var det vanskelig å få noe mønster i disse. Imidlertid var det også en del av prosjektet å undersøke selve bygningskonstruksjonen. Det viste seg raskt at mange av de definerte problemområdene hang sammen med bygningens historie, og at vi ville ha stor nytte av dypdykk i denne.
Sinding-Larsens tegninger fra 1901 viste hvordan bygningen opprinnelig var. I tillegg til å vise romløsninger og opprinnelige vegger, var de opprinnelige safene – til kommunekassen og til banken - tegnet inn. Sammenholdt med seinere tegninger fikk vi innblikk i de forskjellige påbyggene. Enkle bygningstekniske undersøkelser bekreftet disse funnene. Byggebeskrivelsene ga også viktige indikasjoner på hva som var gjort. Også om de seinere prosjektene, som f.eks byggingen av kjeller i 1951, var det verdifull og forklarende informasjon å hente.
Analysen viste at husets problemer var konsentrert til noen områder hvor det var foretatt ombygginger, eller hvor det var et møte mellom forskjellige konstruksjonstyper. Møtet mellom de opprinnelige tømmerveggene og de reiste konstruksjonene fra 1923 har gitt lekkasjer av kaldluft inn i flere rom. Tilsvarende har vi funnet mellom gulv og krypkjeller i de rommene som opprinnelig var åpen sval, men som ble bygget inn til 1923. Kjelleren som ble murt opp i 1951 har også skapt kalde rom og trekkanaler, som fører til kalde gulv i de rommene som ligger over.
Kunnskapen om bygnings-historien og konstruksjonene ble et viktig verktøy for å kunne gjøre riktige tiltak, og bidro til at tapet av historisk materiale i bygningen ble minimalisert. Den ga også lærdommen at møtene mellom flere typer konstruksjoner og måter forholde seg til byggeri på kan gi konstruksjonsmessige svakheter, mens den opprinnelige bygningen kan være svært bra.
Plantegning med notater og det vigtige arbejdsredskab – kaffekoppen. Ola H. Fjeldheim foto 2010.
Læs mere om de øvrige indlæg i session 2, session 1 eller session 3 på følgende links:
SESSION 1 | SESSION 2 | SESSION 3 |
SESSION 1A | SESSION 2A | SESSION 3A |
SESSION 1B | SESSION 2B | SESSION 3B |
SESSION 1C | SESSION 2C | SESSION 3C |
Klik på sitemap forneden i sidens fod, hvis du ønsker at få et overblik over indholdet på hjemmesiden.
Konferencen arrangeres af norske medlemmer af Nordisk forum for bygningsarkæologi i et samarbejde med:
og får økonomisk støtte fra: |
Klik på Nordisk Kulturfonds logo for at se,
hvordan du får støtte: